Acerca de

Hvem er Pleiadierne og var Lemuria på Hawaii?

Hvem er Pleiaderne? Og var Lemuria på Hawaii?

Mange stiller spørsmål ved om dagens Hawaii (spesifikt Kauai) er den opprinnelige plasseringen av Lemuria, det spekulerte stedet der menneskeheten begynte. Denne teorien har lenge vært omtalt i mange kretser og i mange metafysiske bøker og åndelige filosofers lære. I følge Kryon-bøkene med kanaliserte skrifter utforsker vi Pleiadierne og deres rolle i begynnelsen av menneskeheten, hvem de er og hvor de er fra.

​

Hentet fra The Kryon Book Twelve – The Twelve Layers of DNA – Side 54-67:
I metafysikk er det ofte svært oppsiktsvekkende og utrolige premisser. Dette gjelder spesielt hvis du er ny på det. De som har vært i det lenge, viker ikke. Men noen av egenskapene til hvordan menneskeheten startet er vanskelig å tro siden det egentlig ikke er noen vitenskap som støtter det.

På side 258 i denne boken presenterer jeg en kanalisering med tittelen "The History of DNA and the Human Race." Hvis du kommer så langt, vil all informasjon i kapittel fjorten allerede være avslørt. Men jeg ville at du skulle høre det fra Kryon direkte, så vel som i denne personlige artikkelen, så du vil ha en bedre ide om hva Kryon har fortalt oss.

​

Det jeg diskuterer videre har lite eller ingen vitenskapelig grunnlag, men mer enn en milliard mennesker på planeten har det helt fint med allegorien om Adam og Eva. Dette har selvfølgelig enda mindre vitenskap bak seg, men det er helt greit siden det er kjernemytologien vi finner i Bibelen (skrevet av mennesker, husker du?).

Det er interessant at vi vil kjempe mot denne mytologien og "ta den til banken," som de sier. Men la noen som meg, for eksempel, snakke om noe annet som kan ha skjedd, og de i de forskjellige religiøse boksene synes det er helt utrolig. De vil banke i bordet og rope og si: «Hva er galt med deg? Bibelen forteller oss tydelig hva som skjedde!»

Så jeg grubler på uttalelsen uten kamp. (Mitt trossystem er ikke evangelisk og inviterer til et sted for all åndelig tenkning.) Men innsiden mitt vil bare så gjerne si: «OK, du kan beholde den snakkende slangehistorien din. Jeg beklager, jeg vet ikke hva som kom over meg.»

​

Evolusjonær informasjon endres hele tiden. En gang trodde vi at Grand Canyon tok millioner av år å lage. Nå er vi ikke sikre. Det kunne bare vært noen få hundre! Geologien i seg selv er i stor endring, og med den utfordres også mange av de antropologiske oppfatningene. Så la oss bare si det – her er noe som ingen noen gang tenker på:

Det er bare én slags mennesker på planeten

​

"Hva?" noen vil si. "Det er mange typer!" Ikke egentlig. Det er mange farger og størrelser, men bare én type. Har du vært i dyrehagen i det siste og sett på de andre pattedyrene? Hva med de som til og med ser ut som oss? Det er tilsynelatende dusinvis av typer aper – størrelser, hårfarge, form, med og uten haler osv. Hvis du ser på nesten alle de andre dyrene på planeten, er det mange «typer», men mennesker har bare én type – den du ser i speilet.

​

Ingen tenker på dette siden det er så vanlig at det er ute av syne og ute av sinn. Men det er virkelig kontraintuitivt for hele metoden for jordens evolusjon. Tenk på det. Hvordan har det seg at vi bare har én mennesketype når evolusjonen naturlig skaper mange typer? Dyrene rundt oss viser det, men vi passer ikke til denne evolusjonsformen i det hele tatt. Hvordan kan dette være?

​

Kryon har gitt svaret mange ganger og begynte i ca. 1990 eller så med å fortelle oss om "såing av menneskelig DNA" med åndelige egenskaper langveisfra. Det er historien om den Pleiadiske forbindelsen og begynnelsen av Lemuria. Kryons uttalelse er dette: "Ikke gå tilbake i historien lenger enn 100 000 år for å finne mennesker som er som deg." Antropologer forteller oss at mennesker var i utvikling lenge før det, så hva snakker Kryon om? Det handler om et ekstremt kontroversielt premiss som gjør at vårt menneskelige DNA blir endret av de fra et annet stjernesystem for rundt 100 000 år siden. (Vennligst ikke legg fra deg boken ennå. Vent i det minste til slutten av denne delen.)

​

Kryon har fortalt oss at vesener fra en annen verden, som ser mye ut som oss, kom til denne planeten over en periode på mange år og bokstavelig talt interfererte (på passende måte) med normal menneskelig evolusjon. De ga oss lagene av DNA som vi nå ser som åndelige. De gjorde det mulig for hele vår rase å være en del av universets åndelige plan, og tillot oss å bli "biter av Gud". Hvis du forteller dette til andre mennesker som ikke er metafysiske, vil de løpe den andre veien. Adam og Eva-historien er på en eller annen måte langt mer akseptabel! Eplet, slangen, Guds hage, djevelen, menneskelig uskyld er en mye mer troverdig historie enn noe som har med ETs å gjøre. (Det ser ut til at en djevelhistorie alltid vinner over en ET-historie.)

​

Denne Pleiadianske historien tilhører ikke Kryon. Faktisk har det vært med oss veldig lenge i andre kulturer, og kanskje til og med fra begynnelsen. Men i metafysikk har det blitt fortalt og gjenfortalt av forfattere og kanalister siden jeg ble født. Sammen med det kommer selvfølgelig de som ønsker å ta denne vakre historien rett inn i drama – kriger mellom verdener, kontroversielle «overtakelse av jorden»-scenarier og en gruppe øglefolk («Lizzies») som gjemmer seg under huden vår.

Jeg vet dette fordi jeg hadde den ærede utmerkelsen å faktisk bli kalt en "Lizzie" i et offentlig forum. Herregud, det var en så stolt dag i livet mitt (sukk). Dette er forresten så vanlig med nesten alt esoterisk at jeg nøler med å kommentere det. Det er det menneskelige natur gjør, og mange bare elsker å være redde og snurre rundt i dramaet av det hele.

Konspiratoriske energier er langt, langt lettere å manifestere enn energier der vi faktisk må se i oss selv og finne sannheten. De er den ultimate distraksjonen fra å modnes. Min "Lizzie branding"-opplevelse var faktisk ganske mild sammenlignet med den tre måneder lange kampanjen av en kvinne i Tucson som kalte meg "Århundrets ondskap" for omtrent 15 år siden. Så det var mildt og litt søtt.

​

La oss se på litt synkronitet

​

Jeg satt i en sirkel med den hawaiiske eldste «bestefaren» Hale Makua i 1990 på øya Kauai på Hawaii-øyene. Hawaiianerne, omtrent som de amerikanske indianerne, formidler historien sin verbalt gjennom de unge mennene i stammen. De forteller dem de samme historiene om og om igjen fra den tiden de er i stand til å forstå, og de er avhengige av denne metoden for å sikre at historien deres er riktig kjent og vil fortsette å bli gitt videre nøyaktig. Det er i hovedsak to grunner til å ikke legge dette i et slags skriftlig arkiv:

(1) Ikke alle stammene var lesekyndige da denne metoden begynte, og

(2) For å holde den unna de som ikke er autorisert til å høre denne hellige informasjonen (de de ikke stoler på, som oss).

​

Makua var en moderne mann, etter å ha tjent som marinesoldat i Vietnam. Men han var også bestemt til å være en åndelig leder for sitt hawaiiske folk, og mange henvendte seg til ham for visdom. Han opprettholdt tradisjonen og lærte de unge hawaiianske mennene deres polynesiske historie. Fokuset er forresten alltid på forfedrene. Min tilstedeværelse i en ytre krets av ikke-hawaiere var en gave fra Makua, og et utsagn om at han virkelig ønsket at andre med samme bevissthet skulle begynne å vite hva han visste. De rene hawaiianerne står overfor en utfordring som mange av urbefolkningen også ser; den moderne verden begynner å ta ut mange av stammen.

Rasens renhet blir kuttet av inngifte, og moderne kultur fører bort de unge stammemennene til jobber som betaler mer, i stedet for at de blir i stammeområdene. Nesten over hele verden ser vi mange av de urfolks bestefedre begynner å stole på flere og flere av oss som ikke er urfolk med noen av de hellige hemmelighetene i deres historie. Dette er ikke en lett avgjørelse for dem, men det kan meget vel redde opptegnelsen til folket deres, hva de tror og hvordan de levde.

​

Den lune ettermiddagen hadde blitt til en varm tidlig kveld da flere av oss i den inviterte ytre sirkelen fortsatte å lytte til Makua. Det ble lagt stor vekt på forfedrene til Hawaii-folket. Det var Makuas måte og kjernen i læren hans, for han ville at alle skulle forstå at forfedrene hadde ren kunnskap og at de også hadde visdommen. Det var opp til de unge mennene å fange den og gi den videre.

Så sa Makua noe som fikk meg til å skjelve: «Kroppene til våre lemuriske forfedre er gravlagt i nærheten.» Det er første gang jeg noen gang har hørt ordet "Lemuria" brukt av en hawaiisk lærer! Lemuria skulle være den første store sivilisasjonen av mennesket, ifølge Kryon og andre åndelige historikere. Det varte i mange tusen år, hovedsakelig på grunn av deres isolasjon. Lemuria lå rundt, og på, det største fjellet på jorden – det største ikke i høyden, men målt fra bunnen til toppen. Det er Hawaii. Det er ett fjell, som for tiden ligger på bunnen av Stillehavet, som har forskjellige topper som stikker ut fra vannet og er kjent som Hawaii-øyene. Kryon fortalte oss dette, men jeg visste ikke at dette også var polynesisk lære.

​

Jeg ble veldig interessert i hva annet Makua kunne dele som kunne kombinere urfolkshistorie med vår egen metafysikk. Så når det passet, stilte jeg Makua et brennende spørsmål: «Mester, hva er den polynesiske 'Adam og Eva'-historien? Med andre ord, hvordan begynte menneskeheten?» Makuas svar slo meg over ende, og det å tenke på det gir meg fortsatt frysninger den dag i dag. Han reiste seg og så sakte mot himmelen. Da han fant det han visste ville være der, løftet han armen og hånden pekte på stjernebildet syv søstre. "Kanoene kom derfra!" han sa. Makua pekte på Pleiadene.

​

Kan det være at gammel hawaiisk historie, slik den ble undervist fra de tidligste tider, hadde den samme utrolige ET-historien som den Kryon fortalte meg? Det rystet meg til kjernen, for her var mitt personlige bevis på at det Kryon hadde sagt om Pleiaderne var sant. De var mesterne i vårt åndelige DNA-skifte, og dette betyr at vi sannsynligvis vil møte dem en dag.

​

Min gode venn, Woody Vaspra, og hans partner, Catie, er veldig involvert i oppgaven med å skape et urfolks visdomsråd for planeten. Han er president og eldsteforbindelse i World Council of Elders, og han og Catie grunnla denne organisasjonen. Det går sakte, men i prosessen har Woody, en ren hawaiianer, foretatt den årene det tar å bli anerkjent som eldstemann. På Hawaii kaller de ham Kupuna (eldste), som er en tittel han ydmykt ikke bruker selv når han er der.

​

På grunn av sitt urfolksarbeid har Woody blitt anerkjent som en eldste i mange andre innfødte kretser. Det mest bemerkelsesverdige er hans innsats med Oglala of the Lakota Nation. Det var gjennom hans adopsjonsprosess og deltakelse i Sundance at de tilbød Woody stillingen som leder for International Sundance. Du må være eldste for dette. I mine diskusjoner med ham innser jeg nå dypheten i historien om de syv søstre på Hawaii, for Woody fortalte meg at hawaierne til og med har et navn for Pleiadierne: Makali'i. Det er til og med en hellig dag for seremoni i månedene oktober og november når De syv søstre er rett over Hawaii. All denne informasjonen har jeg mottatt selv etter Makuas død. Jeg trodde jeg hadde mistet min eldre hawaiianske forbindelse, men Woody har tent det opp igjen!

​

I november 1998 kanaliserte Kryon at fra ca. 100.000 år siden til ca. 50.000 år siden, begynte de mange mennesketypene sakte å avta. En type hadde fått DNA-endringen av Pleiadierne, og denne typen hadde sakte erstattet alle de andre typene. Det kan være på grunn av intelligens eller økt forståelse. Det kan ha vært at "en slags" var bedre til å overleve. Jeg vet ikke dette, og det har aldri blitt avslørt for meg. Men denne informasjonen om at det bare var én slags menneske, forble som bare noe som ble kanalisert – helt til desember 1999 da jeg faktisk så det samme eksakte scenariet på forsiden av Scientific American! (Valideringsmusikk kommer her!)

​

Jeg var på en flyplass da jeg så omslaget. Jeg falt nesten! Det på forsiden av Scientific American var en tegning av flere typer mennesker. Tittelen på artikkelen inne var mellom dem: «Vår art hadde minst 15 kusiner. Bare vi gjenstår. Hvorfor?" (Scientific American, januar 2000). Jeg har presentert dette før, og du kan faktisk finne en kopi av forsiden av dette magasinet i Kryon Book Eight på side 369.

​

Her var det – det ingen noen gang tenker på, nå blir det åpenlyst avhørt. Artikkelen inne fortalte den samme historien som Kryon ga oss. Det ser ut til at vi hadde en god start, som alle de andre dyrene, med å ha et stort utvalg av vårt slag. Det var de med hale og uten hale osv. Men for rundt 100 000 år siden skjedde det noe (ifølge bladet) og alle de andre begynte å dø av, og etterlot bare den typen vi har i dag – du og jeg.

​

Dette er et "sammenløp av synkronisitet". Med andre ord, mange ting hadde kommet sammen på en vanlig 3D-måte som nå viste meg at Kryon-historien var mer nøyaktig enn noen gang. Jeg forventer egentlig ikke at mainstream-vitenskap noen gang vil være enig i den Pleiadiske historien før den dagen vi faktisk blir besøkt og en veldig høy menneskelig figur går ut av et skip og forteller den samme historien. Selv da vil mange ikke tro det.

​

Synkronisiteten fortsetter, for det som er neste ble skrevet for denne boken nesten sist på grunn av noe som skjedde med meg - et slags skilletegn på hele det Pleiadiske emnet. Jeg ble lamslått da jeg gjorde en oppdagelse, en som sikkert er godt kjent for mange, men som måtte presenteres for meg på en bestemt måte som bevis, på et hellig sted, midt på det australske kontinentet.

​

Åpenbaring av urfolkssannheter

​

Jeg elsker å besøke de spesielle stedene på jorden når jeg kan. I de tidlige dagene av Kryon dro jeg til Australia tre ganger, men jeg så egentlig ikke så mye mer enn noen få steder i nesten hver eneste av deres fine byer. Selv i New Zealand satte jeg ikke helt pris på det som var der – et av de vakreste naturskjønne underverkene på planeten. Det var først senere på mine reiser at jeg bestemte meg for å bli og se noen av de utrolige stedene på jorden, mange ganger alene, andre ganger med noen av Kryon-teamet. Jeg snakker ikke om byene jeg presenterer i, men heller omfattende avstikkere til uvanlige steder som jeg kan være i nærheten av mens jeg presenterer i de større storbyområdene.

​

Da jeg planla en tur tilbake til Australia for femte gang i mars 2010, ville jeg endelig se underverket Ayers Rock. Dette er en enorm, hellig sandsteinsmonolitikk, en lys oransje stein som stikker opp av jorden midt på det australske kontinentet (en del av det nordlige territoriet i det sentrale Australia). Rundt denne fjellformen er de samme røde steinene og røde skittene som du finner i Sedona, Arizona, og den 1100 fot høye monolitten er ett stykke elegant rillet sandstein, noe som gjør det til en geologisk merkelighet. På grunn av den utrolige oransje fargen på den, er den også en fotografs drøm, og godt dokumentert og presentert på bilder over hele verden. Det er også et energisk senter, på en måte som Australias navle, på et sted som har omtrent null egne ressurser. Alt skal hentes inn fra kystområdene – alt.

​

Andre egenskaper var at dette er et av de varmeste stedene i den australske utmarken (ofte opp til 118F), fylt med gigantiske insekter (for meg var de gigantiske), og flere fluer enn jeg noen gang hadde sett på ett sted. Maur var overalt, noen av dem veldig store, og derfor må du passe på hvor du stopper siden de ofte raskt prøver å ta bolig i buksebenet ditt. Termitthauger florerte, og vi ble fortalt at det var flere ville, enpuklede kameler i det området enn noe sted i verden (så ingen). Men til tross for alle disse åpenbare outback-attributtene, er det et veldig populært sted med gode overnattingssteder og sterk klimaanlegg. Stiene er tydelig merket, veiene er gode, det tilbys gratis transport, og det er mye god hjelp for turistene. En full resort var der, svømmebassenger og alt, og jeg måtte bare gå. Så jeg gjorde billettene mine klare så snart de fortalte meg at jeg kunne ha et fluenett til hatten min (en stilig utmarkshatt, selvfølgelig). Bildene ligger på min nettside hvis du ønsker å finne dem.

​

Bedre kjent i disse dager som byen Uluru, hadde regjeringen gitt hele området tilbake til urbefolkningen på slutten av 80-tallet, og en slags "gi og ta" var til stede mellom aboriginerne og de som driver turistindustrien. Klippens hellighet ble hedret noen steder til det fulle, men ble krenket andre. Uluru har sin egen flyplass med én rullebane, omgitt av den vakre røde skitten. Det var nå mulig å fly direkte fra Sydney, noe som nettopp har vært tilgjengelig siden 2009.

​

Mange steder rundt fjellet er så hellige for de eldste at de er stengt for turister, og bilder er ikke mulig i visse områder. Helikopterturer er kun tillatt for full fjellvisning i de tidlige morgentimene (av lette grunner), og er deretter begrenset på ettermiddagen (en slags kompromiss med steinens hellighet kontra de som ønsker å fotografere den). Det er til og med regler om at kvinnelige helikopterpiloter ikke har lov til å fly over visse områder (igjen, etter ønskene fra de eldste av urfolksstammene som har ansvaret for området og som er følsomme for rollene til menn og kvinner i deres kultur ).

​

Men i alt dette, til stor irritasjon for de eldste, har turister fortsatt lov til å klatre opp på denne hellige steinen! De eldste har ansvaret, og stenger kontinuerlig stien i løpet av dagen av sine egne grunner (sannsynligvis for å fraråde å planlegge en klatring), men klatrerne fortsetter. Kanskje det vil endre seg med tiden, og de som liker å klatre kan skalere noe annet i nærheten av det i stedet (det er andre lignende steiner innen noen få miles fra den).

​

Så, det er mars 2010, og vi er en eklektisk gruppe av "Kryonites" som er der for å trosse fluene og maurene og den varme solen. Jeg reiste med noen få australske Kryon-fans (en av dem en erfaren parkvakt) og Jorge Bianchi (min søramerikanske koordinator). Etter å ha tatt av fra Sydney, landet vi omtrent tre timer senere til spektakulært vær! Det var ikke varmt, og hadde faktisk regnet! (Sjelden skjer dette der.) Så mot alle odds var det trivelig og grønt (takk, Gud)!

Imidlertid var fluene der fortsatt. (De har sitt eget stevne hver dag, ser det ut til.)

Jeg husker at jeg gikk inn på hotellregistreringsområdet med troppen vår. En gigantisk tusenbein krøp uforstyrret midt i salongen, på vei inn i kjøkkenområdet (sannsynligvis for å få en kopp kaffe). Ingen så ut til å bry seg, og det var den første indikasjonen på at bugs er kongen og at vi nettopp besøker domenet deres.

Dusinvis av møll og gresshopper lå og satt på gjestestolene og bordene med utsikt over bassenget (sukk). Hvis du forskyver dem og bruker stolen selv, vil de til slutt ligge på fanget ditt. Jeg antar at det er mange slike steder på jorden, men jeg prøver å holde meg unna dem. Den andre stjernen i en hotellvurdering er ment å representere et feilfritt miljø, noen fortalte meg det. Jeg vet ikke hva den første stjernen er – sannsynligvis at de faktisk har en bygning.

​

Vår første og mest dyptgripende utflukt var en tur til urfolksområdet, deres museer og butikker, og også en omvisning gitt av en eldre eldste fra Anangu-stammen, ansvarlig for kultursenteret. Den eldste het Sammy. Sammy forsto og snakket engelsk (på en måte), men han brukte en ung aboriginsk tolk og ønsket å gi omvisningen rundt en viss del av steinen på sitt morsmål. Han var fylt med familiehistorier om sin lange avstamning i området, noen til og med fra 1800-tallet. Mange av historiene ville ta pusten fra deg – noen gledelige, andre triste.

​

Morsom ting med fluene. Nevnte jeg at det var fluer? De var nådeløse. Hvis du ikke hadde et nett, visste de det, og uansett hvor mange ganger du slo dem, ville de komme tilbake med slektningene sine for mer moro. Det var "irritere en kanalist" uke, og de var på meg! Men eldste Sammy hadde ingen rundt seg! Jeg så på, og de lot ham bare være i fred. Gå figur! Jeg så også at de ignorerte vår australske ranger også! Kanskje de bare vet at hvis du er turist fra utlandet, er det mye morsommere for en flue. Skriking, banning, gigantiske håndbevegelser og løping rundt for å unnslippe dem må faktisk tiltrekke dem.

Med alle de svermet rundt, klarte jeg å spise en, men dessverre var det på en formell middagsaffære om natten – hvite duker, gourmetmat, folk kledd ut (sukk). Mens jeg drakk vannet mitt (med gourmetfluen i), spyttet jeg det umiddelbart ut på duken med stor "få den levende, vrikke gigantfluen/bugen ut av munnen min". Noen ganger gjør til og med kjendiskanaler upassende ting (dobbelt sukk). Det holder meg på min plass. Jeg reiste meg umiddelbart, snublet over stolen min og falt i skitten (veldig rød skitt med veldig hvite bukser på). Mange i min gruppe følte at dette var kveldens høydepunkt (trippelt sukk).

​

Dagen etter vandret jeg rundt i kultursenteret alene med fluenettet på plass, leste historien og nøt mytologien rundt klippen, da Monica, vår unge australske parkvokter, signaliserte at jeg skulle komme til en kunstgalleri. Hun hadde oppdaget noe – noe som blåste meg vekk.

​

Galleriet var av urfolkskunst, og alt om ett emne. Jeg gikk inn og så meg rundt. Det slo meg først før jeg begynte å lese hva maleriene handlet om, alle sammen! Det var et helt galleri dedikert til forklaringen av skapelseshistorien til aboriginerne og hvordan de kom dit. Der foran meg var maleri etter maleri som viste historien om De syv søstre, og rollen de spilte i skapelsen av deres humanisme. Maleriene fortalte om metaforen om hvordan de hadde blitt sammen med stammen, deretter hvordan de var blitt jaget og hadde «flyktet til himmelen». Jeg falt nesten om. Jeg satt et øyeblikk og tok alt innover meg, for hvert maleri i galleriet viste de syv mytologiske symbolene og den samme skapelseshistorien som Makua hadde fortalt meg i det nordlige Stillehavet.

​

Jeg snakket med butikkmedarbeideren, et ungt stammemedlem, som fortalte meg hele stammehistorien slik han kjente den. Det var faktisk Pleiaderne. Han fortalte meg også at han hadde lest en bok som rapporterte at den samme historien var til stede for grekerne, afrikanerne og til og med noen i Nord-Europa. Med spøkelset for 2012 nært for seg, finner vi nå til og med ut at Mayaene hadde den samme historien! De syv hovedtemplene i Tikal representerer de syv søstre -energien. Her var jeg midt i Australia, i et kultursenter for å hedre stammene av aboriginere som hadde vært der i titusenvis av år (deres opptegnelser), og fortalte meg om Pleiadisk skaperverk for hele menneskeheten.

​

Det er noen navn på de opprinnelige eldste av denne stammen som er så hellige at de ikke kan nevnes høyt, og er ikke engang kjent for stammemedlemmene. Kan dette være de originale Pleiadian-lærerne? Dette er min formodning, og kanskje til og med jeg som romantiserer det som skjedde på Uluru. Men det er en erkjennelse innen mange aboriginer at Uluru er begynnelsen på deres kontinentale aboriginske sivilisasjon før de flyttet ut og utforsket resten av kontinentet.

Hva er oddsen for at så mange urfolk fra hele jorden vil ha den samme historien? De hadde aldri møtt hverandre, hadde ingen måte å kommunisere på, likevel hadde de lignende mytologi rundt de syv søstrenes stjernesystem og hvordan skapelsen hadde begynt. Det hele hadde begynt med sansende mennesker, som var fullt utviklet og bevisste, ikke utviklet hulemenn eller villmenn. Alle skapelseshistorier er slik, også den i Edens hage. Det begynner med mennesker som ikke er klar over og som deretter blir oppmerksomme.

​

Noen dager senere ga Kryon en veldig dyp kanalisering for New Zealand-publikummet i Auckland. Han snakket om skaperverkets syv søstre og hvordan Lemuria ble skapt på Hawaii for å bli den eldste, mest langlivede og mest harmoniske enkeltsivilisasjonen på planeten. Han snakket om opprørende tidslinjer som ikke har noen bevis i vitenskapen, men som til slutt ville bli avdekket. Han fortalte oss at da vannet begynte å stige (da isen begynte å smelte) at mange av lemurianerne på Hawaii ble sjøfarende og fulgte strømmen direkte til (du gjettet det) New Zealand.

Han påpekte at selv om Australia og aboriginerne var langt nærmere, støttet ikke strømmene enkel tilgang til New Zealand, så hawaiianske lemurianere var de som ble urbefolkningen i den sørlige stillehavsnasjonen, og ble maoriene på New Zealand.

​

Han fortsatte med å beskrive det faktum at urbefolkningen på New Zealand var polynesiske, ikke aboriginer, og at selv om Australia hadde mer enn 700 stammespråk utviklet over tid, spredte ikke de maori-stammene på New Zealand seg på langt nær i den grad, og til dette dag denne nasjonen er kjent for visdommen og den harmoniske naturen til deres urbefolkning. Vi vet også at språket deres er veldig nært det hawaiiske språket!

​

Det begynner å gi mening for de som er esoteriske. Likevel, for de akademikerne som ser dette, forblir det tilfeldig, og en del av "hva eldgamle sivilisasjoner hadde en tendens til å gjøre med stjernene og konstellasjonene over tid." Jeg forstår fullt ut logikken i dette og feirer forskerne som ønsker å forbli løsrevet fra en så vill premiss.

Likevel, for meg er det noe her selv for vitenskapen å oppdage i fremtiden. De fleste forskere vil fortelle deg at for mange tilfeldigheter til slutt ber om å se nærmere på.

​

For å sette et utropstegn på alt dette, fikk jeg en seminardeltaker til å komme bort til meg på slutten av kanaliseringen. Hun så ut til å være en del maori, men det var vanskelig å vite. Det er mange familier som har integrert med maori-avstamningen, og det er veldig vanlig i New Zealand. Hun tok meg til side og ga meg litt informasjon som viste at maoriene faktisk hadde en veldig lik skapelseshistorie, selv om de var tilslørt i navnene til en sammenlagt forelder, mor/far-himmelen og deres seks barn.

Navnet deres for Pleiadierne er veldig likt det hawaiiske navnet Makali'i. Deres er Matariki, og de har laget en nyttårshøstfestival rundt dem som eksisterer den dag i dag. Her ser vi svært like scenarier som Hawaiianerne og aboriginerne og Mayaene – en skapelseshistorie fra Seven Sisters. Jeg ble ikke overrasket, men jeg fikk frysninger av bekreftelse som om Kryon sa til meg: "Her er det igjen for deg å høre personlig, akkurat hvor det skjedde."

​

Så innenfor undervisningen av de forskjellige lagene (energiene) av DNA, vil du se de "lemuriske" lagene. Da vil du vite bakgrunnen for hvorfor de er der, for disse vil være de som ble plassert der, spesielt for vår åndelige avstamning, av de brødrene og søstrene fra et annet stjernesystem, synlig for oss på begge halvkulene av himmelen vår.

​

Det ble gjort med vilje, hensiktsmessig og med full godkjenning fra alle. Vi er de som planla denne jorden fra begynnelsen, og som faktisk kan ha vært en del av en annen "jord" som vår for lenge siden i et stjernesystem kalt De syv søstre.

LEE CARROLL

​

Tagger: Early Humanity, Earth Goddess Rising, Hawaii, Lemuria, Kauai, Kryon Book 12, Lemuria, Pleiadian, Pleadian Galaxy, Pleadians